Hvorfor er stoffene mot parasittiske sykdommer bare effektive mot parasitter, og vil ikke forårsake skade på menneskekroppen?

Enten det er et medikament for menneskekroppen eller et medikament for parasitter, bakterier og andre mikroorganismer, må to betingelser være oppfylt for at et medikament skal være effektivt:

Den ene er at stoffet må nå målet som legemidlet er rettet mot; den andre er samspillet mellom legemidlet og målet, noe som gir en terapeutisk effekt ved å påvirke målets normale funksjon.

Men det er titusenvis av molekyler i menneskekroppen, og mange molekyler har homologi og kan ha likheter i strukturen. I tillegg til å kombinere med dets terapeutiske mål for å produsere medikamenteffekter, kan det også samhandle med andre mål med lignende strukturer, selv om effektene kanskje ikke er så sterke, slik at vi kan definere bivirkningene til de to medikamentene. :

Den første kalles toksisitet på målet, det vil si de toksiske bivirkningene av stoffet og dets mål. Denne situasjonen skyldes vanligvis den for høye konsentrasjonen av medikamentet og den for sterke farmakologiske effekten, noe som fører til de toksiske bivirkningene forårsaket av den altfor sterke medikamenteffekten. Vanlige eksempler inkluderer å senke blodtrykket hos pasienter med høyt blodtrykk og å senke blodsukkeret hos pasienter med høyt blodsukker. Mens den terapeutiske effekten er produsert, er hypotensjon og hypoglykemi også bivirkninger. Denne effekten er mer vanlig i tilfelle overdosering.

Den andre typen kalles toksisitet utenfor mål, som er de toksiske bivirkningene som medikamentet kan samhandle med andre mål mens de binder seg til det terapeutiske målet, som er off-target-effekten. Denne effekten skyldes vanligvis toksiske bivirkninger forårsaket av stoffets lave spesifisitet. For eksempel forstyrrer moxifloxacin, som brukes til å behandle infeksjoner, kaliumkanalene i menneskets hjerte, og forlenger QT-intervallet og fører til arytmi. Forholdet mellom det og mengden av medikamentet er ikke så bra som stoffet' s selektivitet for målet.

Etter å ha forstått de ovennevnte to bivirkningene, er det lettere å forestille seg når man ser på bivirkningene av antibakterielle og antiparasittiske legemidler. Artemether, som brukes til behandling av malaria, er foreløpig ikke godkjent for behandling av andre sykdommer enn malaria, og muligheten for bivirkninger i måleffekten er veldig liten.

Imidlertid, etter at stoffet kommer inn i menneskekroppen, kan det fortsatt binde seg til menneskets kropp' s reseptorer for å gi noen uventede effekter. Dette er den giftige bivirkningen som gir effekter utenfor målet. Den beinhemmende effekten av floxacin-medikamenter og døsighetseffekten av førstegenerasjons antihistaminmedisiner er alle representative for denne typen bivirkninger.

På grunn av dette vil dagens medisinforskning og utvikling, enten det er for menneskekroppen' s egne mål eller for parasitter og andre mål, inkludere en serie toksikologiske undersøkelser i den tidlige forskningen, spesielt for hjerte og ånd. Når disse alvorlige effektene utenfor målet er funnet, vil forbindelsene bli screenet ut så tidlig som mulig.